(student)livets lærdom

Utdypende teaser til Pedagogisk profil, nr.2/2012: Per Are Løkke påpeker at når samfunnet krever raske løsninger, målbarhet og effektivitet så kan vi miste blikket for egne erfaringer og opplevelser, her kan du lese mer om hvordan han mener det kan hindre oss i å oppdage vår egen individualitet. Han påpeker at det er bekymringsfullt hvordan denne helseideologien tukler med evnen til å lytte til kroppens naturlige språk. “Symptomene blir ikke lenger fortolket som beskjeder om at ungdommen står midt i uløste emosjonelle dramaer, noe som kan få dramatiske konsekvenser for ungdommens liv. De mister muligheten til å lære seg å forstå kroppens signaler.” Da står vi i fare for å miste oss selv, og dermed også grunnlaget for å ta de gode livsvalgene.

Det må ikke være sånn. Vi kan velge selv. Hvis vi vil.

Vi kan velge å ta inn over oss ansvaret som ligger i Knud E.Løgstrup sin etiske fordring: ”Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd.” Sahar Haji Hassani har bistått meg i å formulere noen tanker rundt hva denne fordringen kan bety for oss som medmennesker og pedagogiske yrkesytøvere. Fordi i verste og beste fall, som Kathrine Aspaas sier det i ‘Voksne av regnbuen‘: kan ensomhet være stor nok til å drepe, og omtanke kan redde liv.

Vi kan se dette ansvaret. Eller vi kan lukke øynene. Vi har et valg. Hvis vi vil.

Jorunn har skrevet et rørende vakkert praksisbrev fra hennes praksis i Asker PPT, hun forteller at hun trekkes mot de som hun tror jobber kontinuerlig med seg selv. “Profesjonalitet er å tenke, i dag skal jeg jobbe med meg selv i møte med det tema som måtte dukke opp, bragt til meg av et annet menneske.”Julie Kristeva, Berit Johnsen, Eivind Engebretsen og Ingrid Markussen mener: gjennom nye blikk på oss selv, på det fremmede i oss, kan vi få en fornyet holdning til verden og til hverandre.

Sånn kan vi lære oss å forstå at viten om det enkelte mennesket ikke kan deduseres fra vitenskapelige kategorier, Herbart påpekekte det for over 200 år siden, det enkelte mennesket må oppdages. Gjennom individets særegenheter og dets historie. Et fint grunnlag for god refleksjon, som kan utvide våre hermeneutiske horisonter.

Vi har mye å vinne på å prøve å se forbi etablerte kategorier. Og aldri stagnere. Hvis vi vil.

Midt i nevropedagogisk emosjons- og relasjonsteori i forbindelse med avsluttende fordypning i pedagogikk på bachelor kom jeg i forbindelse med en gruppe ungdommer som driver med drama og teater på fritiden. De kaller seg ’Støttegruppen for ungdom med fritidsproblemer’ og skulle sette opp en forestilling de hadde kalt ’Takk, Sigmund’. En konseptforestilling som handlet om en støttegruppe for isolerte kvinner. Dramalæreren deres, Stig O. Aspli, forteller:

”Vi satt i ring, og jeg hadde holdt et miniforedrag om fremgangsmåten fra idé til forestilling for dem, da en av deltagerne sa: ”Det føles som om jeg er deltager i en støttegruppe” – resten av gruppen lo av tanken og kastet seg lett på leken om at det var det de var. Alt annet enn de ressurssterke og trygge ungdommene som jeg oppfatter dem som. Jeg likte idèen og ba dem spinne videre på den. Dermed var rammen til forestillingen satt. Ungdommene jobbet iherdig og hardt gjennom hele prosessen. De hadde hele tiden et eierforhold til forestillingen, da de selv bestemte hva slags roller de ville spille; jeg veiledet dem bare i forhold til hvordan rollene kunne uttrykkes”.

6 mnd etter dette satt undertegnede i salen og følte at tid og sted forsvant. Lekende lett spilte de roller som virket virkelige. Som om de ikke spilte, men var. Ermevridende angst, fumlende frykt, manisk glede, tordnende sinne, overfladisk forknytthet og eksplosiv aggressivitet. Aller best husker jeg hvordan den mørke og godt skjulte galskapen til gruppens psykolog fikk det til å løpe kaldt nedover ryggen min; i sin siste monolog avslørte han sine morbide sider og fortalte bakgrunnen for at han nå så det som sitt kall å bedrive eutanasi.

Nå er de 18, og jeg samarbeider med gruppens dramalærer om Støttegruppens siste konseptforestilling, som spilles på Eiker scene 20. og 21.mars. Kom og se!

18 etter 18.

- en konseptforestilling som handler om å være 18 år;

og om hvordan det kan være å bli det man blir.

I forbindelse med seminarlederjobb på UVEXFAC10 denne våren, så skal jeg hjelpe til med en tekst-analyse av sentral primærlitteratur. Jeg ønsket meg Herbart: ‘The Science of Education. Its general principles deduced from its aim’ & ‘The æsthetic revelation of the world’.

Hvorfor? Når valget like gjerne kunne vært den mer lettleste Dewey. Eller Kant eller Rousseau. For Herbart er tung, på grensen til det ugjennomtrengelige. Jeg skummet meg dermed gjennom side opp og side ned av ord og setninger jeg ikke klarte å konstruere mening ut av..som jeg lærte meg å gjøre da jeg leste Bourdieu. Så kom setningene som ga mening. Og som føltes sanne. Deretter hele avsnitt som lot seg fortolke i et språk som ligger bedre i språkforståelsen til en som lever i 2012. For språket er jo nødvendigvis påvirket av konteksten man lever i, og hvis vi prøver å forestille oss tiden han han skrev i så er det kanskje lettere å se mellom fingrene på alt det upedagogiske ved teksten og dens form. Og dermed komme inn i kjernen av hans budskap, og dermed nærmere en forståelse av hvorfor vi leser Herbart.

“Johann Friedrich Herbart (May 4, 1776, Oldenburg, Oldenburg – August 14, 1841, Göttingen, Hanover) was a German philosopher, psychologist, and founder of pedagogy as an academic discipline. Herbart is now remembered amongst the post-Kantian philosophers mostly as making the greatest contrast to Hegel; this in particular in relation to aesthetics. That does not take into account his thought on education” (Wikipedia).

For å forstå Herbarts estetikk er det grunnleggende å vite litt om estetikken, dvs «læren om kunnskap som kommer til oss gjennom sansene». Estetikere er en personlighetstype. En av parametrene (S) i Jungiansk Type Index betegner en persons evne til å sanse vakre omgivelser. Motsvarende betegner (N) i JTI en person som bruker fornuft ved viktige valg. Nevrolog Antonio Damasio er bare en av mange som i løpet av de siste 20-30 årene har problematisert denne dualismen. Han forklarer hvordan selv rasjonelle valg, ofte tas på et grunnleggende affektivt plan. Men det er en digresjon. Ikke helt unødvendig for en bredere forståelse.

Tilbake til tekstene. Setningene som føltes sanne, markerte jeg. Og når hodet mitt var så fullt av tekst at jeg ikke klarte ta inn mer, så tok jeg en pause. Til jeg var klar for mer tekst. Nå er Herbart ferdiglest, og sammendraget står for tur. Jeg tror det kan kalles en induktiv lesning. Så vil oversikten komme, og deretter internalisering ved hjelp av muntlig fremføring for et publikum. For man lærer så lenge man har elever. Hepp!

Mye jobb? Sant, men Herbart gir mer enn han tar. Målet for utdanningen er moralitet. Herbart argumenterer for å bedrive “education” gjennom å gå inn i menneskets indre, forstå hvor vedkommende er, og plante frø som kunne spire og inspirere det selvstendige individet til å ha lyst til å vokse. Han er talsmann for at dannelse i utgangspunktet er selvdannelse, men han fremhever samtidig behovet for struktur og retning. Oversetterne vektlegger dette om Herbarts syn på den pedagogiske essens: to reach, understand and possibly guide the intrinsic power of individuals. Han kalte på en vekst i psykologisk forståelse av mennesket, 100 år før Freud grunnla psykoanalysen. Men han fremhevet også viktigheten av at denne psykologien aldri kan bli et substitutt for observasjoner av eleven, fordi enkeltindivider kun kan bli oppdaget, ikke dedusert.

Kristin Oudmayer, fagansvarlig i UNICEF Norge forteller på twitter (@vrangest) at “på en litt shitty day, så det gjør uendelig godt å forsvinne inn på TED Talks og høre Brené Brown snakke om sårbarhet”. Hmmm, ja.. Den oppsummerer igrunn mye av det jeg har hatt lyst til å si, så jeg lar Brené Brown snakke:

“Let go of the thought of how you think you should be, to be who you are”

Sårbarhet og tilhørighet (klikk på linken og opplev henne snakke om mot, medfølelse, mening og mer).

Ta vare på deg, og på de rundt deg.

N

I siste utgave av Pedagogisk profil har jeg et intervju med vår nye filosof, Hansjörg Hohr. I dette forteller han oss om hvorfor filosofi er viktig i det pedagogiske landskapet. Det er god lesning, jeg har lest intervjuet flere ganger, og er enda ikke lei. Følgende finner dere favorittbitene mine:

“Pedagogisk betyr individualismen at vi legger opp til en oppdragelse som oppmuntrer til individuelle ambisjoner og konkurranse, og som formidler en forståelse av det sosiale som en ressurs som skal utnyttes. Det vi mister av syne er at vi er avhengig av fellesskapet som vi har et ansvar for og som krever omtanke og kultivering.”

“Demokrati er den ideale måten å vokse på – her støtter jeg meg til John Dewey – mens danning er den demokratiske måten å leve på.”

“Etter 22. juli ser jeg det som mer aktuelt enn noensinne å fortsette å granske hvilke kulturelle tradisjoner norsk pedagogikk kan bygge på og hvilke troll vi må trekke fram i lyset.”

“…pedagogikken bør bidra til en kommunikasjonsstruktur hvor alle kan komme til orde og hvor argumentene kan brynes mot hverandre. En kan også si det slik at pedagogikken må få øynene opp for dens samfunnsmessige oppgave å bidra til et dannet samfunn.”

Dessuten påpeker han at danning ikke er noen industrivare, og hevder at det har båret riktig så galt av sted når “dagens altoverskyggende gyldighetskriterium for undervisning er søkertallet og ikke et estimat av samfunnets kvalifiseringsbehov.”

Du kan lese hele intervjuet på bloggen til forskergruppen Humaniorastudier i pedagogikk, og snart finner du også nr.3/2011 på nettsidene til Pedagogisk profil.